Jeg var på tur gjennom Nord-Etiopia for å evaluere et prosjekt som hadde fått støtte fra ‘Sammen for Livet’ og det var langt å gå. Omlag 70 mil i luftlinje opp og ned på 2200 topper fra 600, gjerne et par om dagen.
Nå hadde jeg fått en feber som satte meg tilbake. Jeg ble anbefalt en haik med en militærbil som skulle min vei uansett. Dette var litt kilent, siden vi ikke tok del i noe borgerkrig, men sjuk som jeg var sa jeg tusen takk. Det var bare snakk om noen mil, men jeg ville komme fram om kvelden uten å være helt ferdig, forstod jeg.
Det viste seg å være Landcruiseren til en general-type, med en sjåfør som nettopp hadde lært seg å kjøre.
Å kjøre på dagtid i Tigrai på slutten av 80-tallet, var livsfarlig. Jeg hadde sett en bil som hadde tilhørt Leger Uten Grenser, og den så ut som en gammel epleskrott, vridd og utbrendt som den var, og med store kulehull – kamphelikopter. Ved siden av fant jeg et gebiss som noen hadde ‘løpt’ fra.
Men TPLF-generalen gav tydeligvis blaffen og pekte ‘full steam ahead!» etter at jeg var blitt dytta inn i det overbygde lasteplanet bak. Der satt jeg klistra fast mellom to dieselfat sammen med henslengte maskingevær og håndgranater som rulla fram og tilbake. Jeg kunne se dypt inn i munningen på et festa Kalashnikow AK47 maskingevær hele turen gjennom – bortsett når jeg fløy litt på grunn av humper i terrenget. Jeg håpet de visste hvor viktig det var å sikre våpen.
Og de hadde en Rolling Stones kassett: Og de spilte faen meg ‘Sympathy for the Devil!»
Jeg mener: Hvor kult er det å kjøre i 100 km i timen i et landskap som ikke har veier eller er flatt, med en idiot-sjåfør, mens kamphelikoptere kan finne deg når som helst, mens du ser inn inn i løpet på en AK47 og håndgranater ruller rundt deg, og musikken er Sympathy for the Devil?
Ûberkult!