I 1984 var det borgerkrig i Etiopia og vi i Utviklingsfondet i Framtiden i Våre hender støttet et prosjekt for å bygge opp en landsby for krigsflyktninger nær grensa mot Sudan. Utviklingsfondet jobba ved å støtte lokale tiltak uten bruk av norske stedlige representanter, men vi fulgte prosjektene og rapporterte til NORAD som ofte støttet oss i dette arbeidet. Jeg var daglig leder, og denne gangen fulgte jeg opp et prosjekt styrt av RElief Society of Tigray (REST): En humanitær avdeling av TPLF – gerilabevegelsen i Tigrai. Jeg var midt i 20-årene og hadde aldri vært utenfor Europa før…
Jeg landet i Khartoum i Sudan i desember 1984 i 40 varmegrader kl. 04 på natta og etter et par dager med samtaler om prosjektet med den lokale avdelingen av REST, dro jeg til Kassala, en grenseby mot Etopia. Sjokket av varmen rett etter Norge i desember var nå en ting, men vel framme i Kassala hadde jeg fått dysenteri. Det er en ekstrem-versjon av farang. Du drikker et glass vann – og 1 minutt etter må du på do. Folk dør av det. Jeg hadde heldigvis både vannrensetabletter og ORS (Oral Rehydration Salts) så jeg døde ikke. Men jeg måtte stadig vekk voldsomt på do.
I Kassala ble jeg innlosjert i en leir der det gikk vakter med sverd – her i Sudan kunne de ikke vifte offentlig med AK47-maskingeværene sine. Det var mye ugreie med geriljaorganisasjoner med ulike målsettinger og masse våpen, og bare en uke tidligere var en tysk journalist blitt skutt. Så gutta med sverd var livvakter. Jeg var så sjuk og lei at jeg knapt hang i hop og knapt bevisst. Midt i leiren var mitt tempel: En latrine med overbygg av murstein rundt et hull i gulvet. Jeg gikk dit mange ganger i løpet av kvelden. Midt på natta spratt det ei skinnende lys rotte opp av hullet – mellom beina mine – og sa: -Du vet vi lever der nede og av og til kommer det noe vi kan spise, men som regel kommer det dritt. Ingen overraskelse det, men det får da være makan til dritt!
Jeg svarte ikke på fornærmelsen, men steppa rundt for å skremme rotta ned i hullet igjen. Fikk det til, og gikk og la meg igjen. Jeg var så sjuk at alt dette virket helt rimelig på meg.
Så kom det et brak uten like, bakken rista og jeg tenkte at det var EPF-geriljaen som kom for å orde opp med meg og TPLF. Det var helt greit for meg. Døden ville være velkommen, og jeg sovna søtt.
Da jeg våknet igjen fikk jeg se at latrina hadde rast ned. Seinere fikk jeg vite om ‘Death by Toilet’ – Døden på toalettet – var et problem i utviklingsland. Uerfarne hjelpeorganisasjoner ville gjerne få orden på hygieniske forhold og donerte murstein til slike prosjekter, men glemte sement og opplæring i slik bygging. Resualtatet ble mursteins-stabling rundt på gulvet man hadde laget av greiner over hullet i bakken. Jeg hadde satt kontruksjonen i svingning med steppingen min, men kom meg altså tilbake til pleddet før alt raste.