Det var regntid i Etiopia og vrient å ta seg fram. Vi ble adoptert av et par australiere i en skikkelig Toyota Landcruiser – dengang i 1987 en jeep med et kort lasteplan og vinsj foran.
I skumringen en kveld fortalte de skrekkhistorier om krokodiller i Australia. De var nok vant til å fortelle slikt til folk i andre land der krokodiller er noe eksotisk, men her i Etiopia – rundt oss, var det mer aktuell folkeopplysning. Vi hørte godt etter.
De hadde forberedt seg godt for en tur inn i mørkets hjerte: En hungerkatastofe og hensynsløs borgerkrig der ingen butikker eller elektrisitet fantes. Den utløste Sammen for Livet i Norge.
Da vi hadde grøsset av historiene en stund, sa Peter:
-Noen som har lyst på jordbær med fløte?
Vi hadde vi jo lyst på det.
Jeg fikk jobben med å hente en boks fra lasteplanet på bilen som stod nede ved elva.
Det kom et kraftig veees!, da jeg skulle plukke opp boksen, og der – 2 meter fra meg – var en krokodille på størrelse med en VW Transporter – lang modell, med åpent gap.
Så husker jeg ikke noe mer, før jeg stod på andre siden av elva; 200 meter borte, og Peter skrålte:
-You did the Jesus act, Olaf! You walked on the water!
Og det hadde jeg visst gjort. Jeg hadde løpt meg fra krokodillen i veldig fart og krysset en elv jeg ellers ikke hadde tatt sjansen på uten line og flytevest, men nå uten å ha blitt spesielt våt. Alt på adrenalin og autopilot. Ikke noe minne om å ha hoppet fra stein til stein, ikke noe minne i det hele tatt.
I ettertid forstår jeg jo at krokodiller ikke veeeser før de angriper, den må ha vært mett eller usikker på settingen med bil og idiot mann som går rett på eller noe.
Jeg er selvsagt veldig stolt over min ‘walk on the water’ -greie, og glad for at jeg hadde en slik refleks. Tøft.
Reaksjonen er lett å forstå: Krokodiller har eksistert i 25 millioner år, og redselen for dem sitter hardkodet i lillehjernen vår. Jeg vet ikke sikkert hva ‘vi’ var for 25 millioner år siden, men helt sikkert byttedyr for de monstrene.
Et annet eksempel på real krokodilleskrekk som umulig kunne ha selvopplevd bakgrunn var jeg vitne til i Seljord noen år etter dette: Atla, dattera mi – kan ha vært 4? Hun hadde fått en 1.5 meter lang plastkrokodille-vannleke som hun hadde hatt i Seljordsvannet på badetur med naboene. Da hun kom hjem, lå jeg daft på sofaen og leste avisa med katta (Telefax) på brystet. Atla la krokodila på gulvet ved siden av oss… Da! Telefax satt alle klørne i meg før hun skjøt fart og fløy til toppen av bokhylla. Der satt hun som en stor hårball og kunne ikke trøstes. (Jeg mener hun også skeit på meg før hun fløy – som en rakett, men dette er lenge siden nå, og venner jeg har fortalt historien til, sier at katter ikke gjør slikt.)
Uansett var det ikke mulig å få katta ned igjen. I ettertid er det også litt vanskelig å forstå at vi lot Telefax sitte igjen på toppen av bokhylla og lot plastkrokodillen ligge, men slik ble det.
Neste morgen var ikke katta i stua lenger, og krokodilla var drept og helt flat med 200 hull etter katteklør…